Nå har jeg levd med denne sykdommen i over 25 år
og enda skjer det at jeg ME-kræsjer. Det tenker jeg er greit. Jeg gidder ikke bruke mer energi på det, men går videre.
Ja jeg har i det siste prøvd å utvikle bloggingen – ta den litt videre og få litt fart på det hele. Og det er jo så himla morsomt, men så vil jeg så alt for mye – og da ble det en kræsj…
I dag klarer jeg å bære min egen kropp og skrive noen ord – det er bra det! Og jeg vil være en stemme til alle dere der ute, som trenger disse ordene – det går bra om du faller. Det straffer seg å ta i for mye, men jeg overlevde det også. Og at det faktisk går an å overse signaler og velge bort det å begrense seg – før det fysisk sier helt stopp, selv når en har vært syk så lenge som meg, – er litt korka. Men av og til så går det bananas. Jeg vil så uendelig mye og kreativiteten og drømmene er så grandiose sammenliknet med hva jeg har krefter til.
Jeg er bedre nå, og skal klatre tilbake til mitt normalnivå. Så klapp på skulderen til andre som har tryna og klatrer tilbake til normalen – vi gir oss aldri og vi tåler å falle!
Glad uke, fine venner!
4 Comments
Har selv begynt å godta «nesten» å ta i mot noen kræsjdager. Noen dager orker en mer og da er det vanskelig å stoppe…for kroppen sier jo ikke ifra på forhånd… men det er litt verdt de dagene en får gjort litt mer enn andre likevel ❤
Hei Randi! Ja det der er veldig vanskelig å finne den balansen. Jeg har laget en skjematisk fremstilling som hjelper meg veldig til å unngå ME-kræsjer. Du finner den i denne linken ctlokkis energiMEter om du vil lese <3 Men når det først har gått gæli og en har brukt kreftene på noe meningsfylt er det i det minste noe glede i det :) VARMT lykke til videre, Randi <3
«I feel you» som ungdommen sier ;-)
25 år….wow!! Sånn cirka 12 år her tror jeg, og kræsjbombang skjer og skjer. (Selv om man forvilles til å tro at man kanskje begynner å bli «frisk» i mellomtiden. ) Og det er vel greit, for det er jo lærdom i alt.
Jeg tror jo at jeg skal klare å unngå å kræsje, men plutselig skjer det. Men det beste med 12/25 års fartstid, er vel at man vet det er midlertidig, og at man har fått en slags rutine i å leve livet med letthet tross tunghet. :-)
—
Ønsker deg en strålende dag, og gleder meg til flere innlegg! :-)
P.S.
25 år. Shit!
Du er er sterk du!!
:-)
Ja, ungdommen kan ofte sette ord på det :) HEI, Siv – glemte jo helt å si det :)
Vet du – det er så vanskelig å finne denne grensen. Jeg hadde vært syk i ca 19 år før jeg klarte å se og bli bevisst på hva som faktisk gjentok seg før en kræsj. Jeg har laget en skjematisk fremstilling – og her er link til det innlegget ctlokkis energiMEter Jeg håper den kan bidra så du, som meg, kan gjenkjenne og styre litt unna de fleste kræsjende <3
Jeg erfarer akkurat det samme som deg - at det blir en rutine og en hverdag når en har levd mange år med denne sykdommen.En finner lettheten i tungheten - så utrolig godt sagt!
En strålende dag ønsker jeg deg også! :)